Tilbud
I løpet av nesten hundre år, fra 1837 til 1930, utvandret rundt 80 000 trøndere til oversjøiske steder, mer enn 98% av dem til USA eller Canada. Sammenlignet med andre fylker var ikke den trønderske utvandringen spesielt stor, men i enkelte bygder var den til tider fullt på høyde med den sterkeste utvandringen målt på nasjonalt nivå, sett i forhold til folketallet. Særlig stjørdalsbygdene og Selbu kan regnes med her. I motsatt ende av skalaen var det bygder som hadde relativt liten utvandring, som Snåsa. Utvandringen er kartlagt, beskrevet og forsøkt forklart, men hovedvekten er lagt på å følge trønderne dit de kom, hvilke bosettinger de etablerte eller ble en del av. Viktig har det vært å finne ut hvem som var de første trønderne som kom til et sted, for de hadde stor innvirkning på hvor andre sambygdinger ville bosette seg. Det å reise dit det allerede befant seg slekt og venner, er den dominerende kraften i all bosetting på et ukjent sted. Rundt 1000 trønderske utvandrere er nevnt ved navn i boka, mange av dem med biografiske opplysninger. Det var trøndere som også havnet i Australia, New Zealand, Sør-Afrika og Sør-Amerika, og noen av disse er omtalt. Forbindelsen til Norge ble ikke helt brutt for de som hadde utvandret. Det ble sendt brev hjem, noen med penger eller billetter, mange med bilder. Mange penger ble sendt hjem ved hjelp av sjekk eller postgiro, til formål som gamlehjem, sykehjem, kirker. Noe ble avsatt til legater eller fond, noe gikk til arv, noe i form av innsamlingsaksjoner når det skjedde dramatiske ting i Norge (ras, ulykker til sjøs, til hjelp når avlinger sviktet, og lignende). Besøk fra Amerika var det en god del av, og de kunne ende med at de fikk med seg ungdommer tilbake, eller ei kone. Denne boka omfatter over 40 år med samlerarbeid, med varierende grad av intensitet.